Allergi mot fisk og skalldyr
Allergi mot skalldyr kan være alvorlig, og varer ofte livet ut. En allergisk person som reagerer kraftig på én type skalldyr har økt sjanse for å reagere på andre typer
Faktaark NAAF, oppdatert av klinisk ernæringsfysiolog Kristin Melen.
Hva er allergi mot fisk og skalldyr?
Allergi for fisk skyldes at kroppen reagerer på proteinet i fiskekjøttet. Dette proteinet finnes i mange typer fisk, men de fleste fiskeallergikere reagerer på fisk fra torskefamilien. Omtrent halvparten av alle allergikere får reaksjoner av all slags fisk. Noen tåler slag som laks, ørret, makrell, dypvannsfisk og ferskvannsfisk, mens andre bare reagerer på rød fisk og for eksempel tåler torsk.
Allergenet i fisk er luftbårent og varmestabilt, med partikler som holder seg svevende i luften. Følsomme fiskeallergikere kan derfor reagere med astmasymptomer når de puster inn dampen fra fisk som kokes.
Flere med fiskeallergi tåler torskerogn fordi proteinene i rogn er annerledes enn i fisk.
Allergi mot skalldyr kan være alvorlig, og varer ofte livet ut. En allergisk person som reagerer kraftig på én type skalldyr har økt sjanse for å reagere på andre typer. Men det er ikke veldig vanskelig å unngå skalldyr i kosten, og det utgjør heller ikke noe ernæringsmessig tap.
Det er ingen sammenheng mellom allergi mot fisk og allergi mot skalldyr. Det er heller ikke uvanlig å reagere på skalldyr uten å være allergiker. Slike reaksjoner skyldes sannsynligvis at det frigjøres histaminer i kroppen.
Hvem får fiskeallergi?
Fiskeallergi viser seg ganske tidlig i livet. Ofte, men ikke alltid, er det en livslang allergi. På landsbasis er ikke mange rammet, men noen er det i alvorlig grad. For eksempel kan det være ganske utfordrende å ha denne typen allergi på et fiskevær, og i enkelte tilfeller må allergikeren vurdere å flytte dra stedet. Fiskeallergi er generelt et problem i fiskeindustrien, hvor den kan forårsake kontakteksem og astmasymptomer.
Hvilke reaksjoner gir allergien?
Personer med fiskeallergi kan få astmasymptomer, mageplager, utslett og rennende øyne og nese. I sjeldne tilfeller kan det oppstå en kraftig reaksjon hvor allergikeren får såkalt allergisk eller anafylaktisk sjokk, som gir blodtrykksfall og pusteproblemer.
Hvordan behandles allergien?
Matvareallergi behandles ved å utelate matvarer som ikke tåles fra kostholdet.
I hvilke matvarer finnes fisk?
En god del ferdigvarer inneholder fisk eller fiskeprodukter. For eksempel kan leverpostei inneholde ansjos. En god del fiskeallergikere tåler en slik vanlig postei, men det er også mulig å få kjøpt leverpostei uten ansjos.
Vær oppmerksom på at produkter som krabbesalat kan inneholde fisk, og at crabsticks ikke er laget av skalldyr, men av fisk. I fiskeboller vil det variere hvilken type fisk som er brukt. Østerssaus eller fiskesaus, som brukes for å smaksette mange asiatiske retter, framstilles blant annet av fisk og skalldyr.
Det skal alltid stå i varedeklarasjonen om produktet inneholder fisk eller ingredienser framstilt av fisk.
Når det gjelder tran, er de fleste fiskeoljer trygge fordi de ikke inneholder proteinet som gir den allergiske reaksjonen. Enkelte allergikere er likevel så følsomme at de reagerer på de spormengdene med protein som kan finnes i fiskeoljene. Hvis du eller barnet ditt har hatt kraftige reaksjoner etter å ha spist veldig små mengder fiskeprotein, bør dere ikke starte opp med tran på egen hånd. Merk likevel at de aller fleste fiskeallergikere tåler tran, da den er godt nok renset for protein. Fisk er en viktig kilde til omega-3, og det anbefales derfor å ta tran eller et annet omega-3-tilskudd.
Hvilke ernæringsmessige konsekvenser får allergien?
Fisk er rik på flerumettet fett, vitamin D, selen og jod. Tran inneholder både vitamin D og flerumettete fettsyrer som omega-3, og anbefales i utgangspunktet til alle.
Er du fiskeallergiker, bør du vurdere å ta tilskudd av selen og jod på bakgrunn av kostens totale sammensetning. Hvis du i tillegg ikke tåler melk, vil behovet for tilskudd være større, og jodsalt anbefales både i matlaging og som bordsalt. Lege eller klinisk ernæringsfysiolog kan hjelpe deg med å vurdere behovet.